Det aller beste med dette faktum, er at disse menneskene allerede har en innsikt som gagner helsevesenet og samfunnet generelt, om vi behandler dem adekvat! Én utfordring er derimot helseprofesjonenes kunnskap, innsikt og holdning. Helseperspektiver griper inn i absolutt alle samfunnets arenaer fra vugge til grav, via arbeidslivet, og reproduksjonsevnen.
EN 'UOPPDAGET' MULIGHET
Med inspirasjon fra NRK sin debatt: Det store ADHD-lotteriet – Ytring (nrk.no)
Man må være selvkritisk for å kunne snu og berge en synkende skute.
På bakgrunn av min profesjonelle erfaring mener jeg at denne debatten er høyaktuell. Samtidig viser ADHD-eksemplet én årsak til en sannsynlig stor samfunnsøkonomisk lekkasje av verdiskapende resurser i velferdssamfunnet og samfunnet generelt (inkl. reproduksjonsraten). Framtidens fremtidige underskudd på resurser kunne ha vært unngått, og kan trolig fortsatt unngås, men da må man flytte fokus bort fra klingende mynter i kassen til hvordan vi tenker om mennesker og helse. Å bygge samfunnets lagre (resurser) for fremtiden handler om mer en økonomisk avkastning.
Skatten i Leirkrukke
Med kompetanse, følger også et (samfunns)ansvar. Mitt bidrag til debatten er fra mitt utgangspunkt i arbeidspsykologi, forebyggende medisin, psykens dynamikk, psykoanalyse og krisepsykologi. Mitt fagfelt er en motsats til det medisinske perspektivenes fokus på det rent biologiske (fysiske). Det medisinske perspektivene er udiskutabelt svært vesentlige og viktige, men har ikke alle svarene. Mitt fagfelt spenner over to perspektiver på helse, (1) det medisinske, og (2) vitenskapelig eksistensiell og fenomenologisk psykologi. Det siste er mitt fokus, som også er udiskutabelt vesentlig. Det fremgår også av resultatene. Det er verken naturlig eller sannsynlig at én profesjon har alle svarene. Virkeligheten er sammensatt, og interagerer (gjensidig infiltrerende). Dette må man respektere, om man vil være en troverdig profesjon. Det fortjener den verden vi lever i og av. Derfor forskes det vitenskapelig på flere faglige arenaer. Man kan være klinisk psykolog/medisiner(kliniker) og klinisk fenomenolog, og man forstår virkeligheten fra diametralt forskjellige perspektiver. Ukyndig blanding skader. Mitt bidrag i debatten er ikke en kritikk, men har et fokus på en kritisk faktor.
Jeg skal komme tilbake til dette dilemmaet med et ADHD-eksempel, som er lett å forstå. Men først, bruken av begrepet klinisk. Noen ganger kamuflerer bruken av begrepet klinisk at man viser til egen eller fagmiljøets synsing, noe man gjerne gjør når man ikke har, eller finner objektive/faglige holdepunkter. Det man ser kan ikke alltid forklares med den kunnskap man har. Også statistiske analyser har et subjektivt element. En statistisk analyse viser en tendens og ikke nødvendigvis en årsak, men peker mot noe man bør se nærmere på. Men ønsket om å gjøre analysen lettere, og raskere, kan medføre snarveier til mål. Kommer man i rett mål? En travel og krevende hverdag kan påvirke, og skape (u)vaner. Symptomer som ligner objektive medisinske (faktiske) årsaker, behandles gjerne som om det er det. Symptomer som ligner medisinske årsaker (inkl. nevrobiologiske symptomer som begrepet kognitiv refererer til), men som ikke er det, kan ikke løses (helbredes) medisinsk eller kognitivt, men metoden kan kanskje kontrollere symptomer. Legg til problematikken negative bivirkninger.
Strømmen av Lidende inn i Psykiatrien Mangler en Tilsvarende Strøm av Friske
Gitt det faktum at det i vårt samfunn i dag er en stor økning av lettere psykiske lidelser, blir bl.a. valg av behandlingsmetode avgjørende for velferdssamfunnets bærekraft og utvikling. F. eks. vil inadekvat behandling av lidelser øke og fordype omfanget av dem, og håpløsheten i dem, noe som også kan gi fatale resultat. F.eks. når et betent kjøttsår bare får et plaster på såret. Men, det finnes andre metoder i andre vitenskapelige fagfelt som har en løsning som virker (helbreder) uten plaster, kjemoterapi og vedvarende kognitiv kontroll, fordi man blir fri (frisk fra årsaken og dens effekt). Denne kompetansen må tas i bruk, på en adekvat måte. I noen tilfeller tar det lang tid på grunn av psykes dynamikk i problematikken og prosessens behandlings-frekvens, men det virker og helbreder. Arbeidsevne og produktiv evne restaureres, og multipliseres av rekkefølge-effektene. I motsatt fall reproduseres lidelser, tap av resurser, og økende behov av resurser (penger, hoder, hender og utstyr ..og forstand).
Så til mitt eksempel, som jeg er vitne til. Traumatiserte barns traume-reaksjoner blir diagnostisert som ADHD og dermed også som varige lære- og funksjonsvansker. Videre, fagpersonen som diagnostiserer har ofte ikke kompetanse på underliggende årsaker til symptomer, noen er overivrige, men de er dyktig til å krysse av symptomer på et skjema. Overdiagnostisering blir dermed like sannsynlig, eller mer sannsynlig enn riktig avklaring av pasientens behov. Det er et overgrep mot den lidende, og fagfeltenes resurser. Det utarmer samfunnets mangfoldige resurser. Det må derfor også stilles spørsmål til de som lager skjemaene, og innsikten man har i problemet som skal løses. Man må løfte blikket, utvide fokus og oppdage andre løsninger. For noen er det en kutyme å negere.
Man er ikke kompetent om man ikke har kompetanse og respekt for sin egen kunnskaps begrensning. Det er derfor ikke inkompetent å erkjenne manglende innsikt, man styrker sin kompetanse troverdigt. Dette er selve fundamentet i vitenskapen. Men, det er lett for at trygghet og mestrings-dyktighet i eget fagfelt gir en overmot (skylapper mot fagfeltets avgrensing).
Vi trenger friske (kurerte) mennesker ut av psykiatri og psykisk helsevern, og kompetente fagfolk inn i somatisk helsetilbud for å styrke kapasiteten i Helse Norge (og andre land). Dette vil videre kunne redusere belastningen på velferdsstaten, øke arbeidskraften i befolkningen både i kapasitet og antall arbeidsdyktige. De er en arbeidskraft som også kan ha unik innsikt, hvis de får adekvat terapi, det en innsikt som er nyttig for alle slags profesjoner og arbeidsplasser. En terapi som ikke gjør frisk gagner ingen. Inadekvat behandling skader. Innen psykisk helse har man alle helsefremmende metoder tilgjengelig, men negerer de rent psykologiske virkemidlene. Og noen kombinerer dem inadekvat.
En faglig og økonomisk filosofi som negerer psyken (gresk ord som betyr: sjel/ånd) og human kapital (menneske resursen) utvikler en samfunnsøkonomi som etter hvert lekker som en sil i alle budsjettene (jfr. vitenskapelig psykologisk forskning). Der er vi nå! Blant annet på grunn av rekkefølge-effektene da de spres på alle samfunnets arenaer. Det kan bli en traumatiserende felle for velferdsstaten, og meget kostbart å reversere (det kan koste liv og helse), og har pandemisk rekkevidde. Men vi kan relativt enkelt stoppe og snu utviklingen smertefritt nå.
Debatten er dermed viktig! Men, adekvat handling haster.
Med ønske om et godt profesjonelt samarbeid og politisk dugnad, til det beste for alle!
A.E.K.
Vil du vite mer?
Anbefalt lesning: "Authentic Care in Therapy" og evt. "The Misfortune of Sanity".
E-boken med tilsvarende tittel inneholder begge tekstene m.m.
(bildene er noen eksempler på de mange post kort/digi kort som kan kjøpes og lastes ned i nettbutikken)
Comments