(Photo: Astrid Elsie Klungseth)
Om faglig innsikt, veiledning og kunnskap.
Humanistisk refererer til det psykologiske aspektet av livet, som vi kaller person og personlighet, d.v.s. det i et vesen som tar valg, det som faktisk er psykisk, som ikke har biologiske egenskaper (naturvitenskapelig), men som sammenkoples med et biokjemisk apparat som hovedsakelig styres av psykologisk aktivitet og som gjensidig påvirkes. Derfor, når man tilfører biokjemi for å løse psykiske problemer, løser man ikke problemet, fordi psyken ikke blir påvirket. Psyche fortsetter å påvirke biokjemien inntil problemet er løst. Biokjemisk behandling av psykologiske problemer (kan forsøke å) blokkere psykens påvirkning av kroppen, og hindre kroppen i å fungere normalt, fordi det ikke bidrar til at kroppen produserer de depriverte virkestoffene. Et slikt tiltak blir som å kople varmekilden i huset fra varmens kilde, og samtidig tro at man har koplet den til. Kognisjon er biokjemisk transport. Sagt på en annen måte, kognisjon er som et fotavtrykk av psyken og vises i hjernen (kroppen). Kognisjon er derfor ikke deg, men nevral (biokjemisk) respons. Kognisjon er derfor nevrologi og ikke psykologi.
Jeg har hatt fullt fokus på biologiens funksjon og mening inntil jeg møtte en humanistisk psykolog og fikk gleden av denne innsiktens virkning på mine psyko-biologiske traumer, samtidig som jeg gjennomførte et akademisk studie om traumer (krisepsykologi). Håndtering av kriser har flere nivåer av intervenering. Tiltak må gjøres på flere livsområder samtidig, instrumentelt, sosialt og psykologisk. Hvert nivå har egne sub-nivåer som må koordineres. Når tiltakene gjøres riktig, gjenopprettes biokjemisk balanse. Krisetilstanden er ikke løst før man har behandlet psyke (gresk: psyche betyr sjel, ånd, det som gir liv, det humane). I humanistisk psykolgi har man derfor fullt fokus på pyche (person) og personligheten (psykens situasjonelle uttrykksform).
Som voksen ble jeg utsatt for omfattende traumatiserende hendelser. De ble planlagt og gjennomført med en sadistisk iver, og inspirert av effektene av sadistens egne traumer. Slike personligheter tiltrekkes av, samarbeider med og bekjemper (konkurrerer) hverandre. Det fikk jeg merke alle sider ved. Det er en dødelig blanding. Men, min barndom var svært god. Mitt barndomshjem var fylt av en kjærlighet som omsorgsfullt lærte meg sosialt ansvar i liv og lære. Den styrket og utrustet meg. Den gjorde meg trygg og selvstendig. Min far var et naturvitenskapelig geni med en nydelig varm og glad stemme med tenorens klang. Han elsket å synge, sykle og gå i fjellet. Hans vitenskapelige kompetanse var spesialisert innen energikilder. Hans kone (min mor) var også skolert, noe som ikke var en selvfølge i de dager. Hennes kompetanse som handelsøkonom kom til sin rett i hjemmet og i hennes egen bedrift. Hun var også et elsket barn av sine foreldre.
Slik beskyttet de sitt hjem, en hel by og en landsdel. Som barn sovnet jeg hver kveld til hennes varme glede og en stemme med altens klang. Far og mor trallet både hjemme og til fjells. Vi gikk ofte i fjellet. Med fiskestang, gruekjele og oter i Ludvik sekken (Ludvik i Flåklypa), gikk far forrest og førte flokken av fem barn mot nye høyder og fiskevann mens han ledet an i det lange repertoaret av sanger. Mor ledet baktroppen med motiverende leting etter trollføtter, - neser og andre rariteter i stein og fjellformasjoner. Underveis fikk vi enkel innsikt i geologi, vann og alpin vegetasjon samtidig med gode råd og veiledning om mestring i ulendt terreng. Som barn opplevdede de begge en verden i krig. Min fars mor kjempet for hjemmene, barn, foreldre og fødende kvinners livsmestring i krigstid. Min mors foreldre kjempet mot nazistene med sofistikerte metoder. Landsmenn stod sammen. Traumer kan (d-)rive relasjoner, og relasjoner kan forenes når livssituasjonen tilføres nødvendig informasjon som vender splittende nød til samhold som preges av tryggheten, som bare kjærlighetens omsorg kan gi. Min oppvekst impregnerte meg med en slik trygghet. Den tryggheten har berget mitt liv og min forstand, i egen kraft og med humanistisk psykologi.
På det tidspunkt da jeg ble student i humanistisk psykologi hadde den styrke og innsikten
som min oppvekst hadde gitt meg båret meg gjennom omfattende traumatiserende hendelser. Samtidig hadde en professor i naturvitenskapens sosialpsykologi anbefalt oss studenter å fordype oss videre i krisepsykologi. I min søken etter videre fordypning var det én utdanning som fokuserte på psyken. Den var humanistisk, og en sjelden mulighet i et miljø impregnert av biokjemiske perspektiver. Jeg fikk innsiktsfull hjelp fra humanistisk psykologisk vitenskap, og fikk flere studietilbud på andre kontinenter. Hensynet til mine barn "tvang" meg til å velge en naturvitenskapelig institusjons tilbud om et humanistisk studie hjemmehørende på eget kontinent. Jeg ville være nær mine barn. Det ble en unødvendig tøff og livstruende studietid, dog bærer jeg med meg en innsikt. Man kan ikke sammenblande to så forskjellige paradigmer uten å gjøre skade. Naturvitenskap og vitenskapelig humanistisk psykologi er gjensidig ekskluderende paradigmer, som sammen (sideordnet) viser et bilde av menneskets struktur, egenskap og funksjon.
De sies i faglige kretser at kjærlighet ikke er årsak til styrke, og peker på andre faktorer, men faktorene de peker på er handlinger fra kjærlighet, det vil si at de fokuserer på effektene av kjærlig omsorg men utelater kilden bak handlingene. Tar man bort kjærlighet, tar man bort den essensielle karakter i psyke, og reduserer den til et biologisk maskineri. Det blir som å ta energikilden ut av en motor og samtidig tro at den vil virke som normalt.
Et liv fylt av kjærlighet og omsorg er et godt liv og har evig verdi!
Så må vi huske på dette
i disse krigs hissende tider
at dette også gjelder i vårt store fellesskap
i Storting og Regjering,
i landsdeler og kommuner,
på skoler som i forskning, undervisning, helse.
Har man ikke hatt eg god barndom, kan én omsorgsfull erfaring forandre en livskurs,
en omsorgsfull handling ut fra psykens essensielle kraft har stor positiv virkning på helse..
..sammen blir vi sterk(-ere).
Astrid Elsie Klungseth, BSc, MPsych
Syv års studier i psykologi og medisin/biologi
Medlem av APA Div. 032 - Society of Humanistic Psychology
Comments